søndag 31. januar 2016

Syria: Fred i sikte?

På fredag starta dei nye fredsforhandlingane for Syria i Geneve. Eller, starta og starta, den eine parten var der, den andre var ikkje sikker på om dei var der eller ikkje. Eller forhandlingar, dei skal berre kvar for seg snakke med FNs representant, ikkje forhandle med kvarandre. Eller fred, tja, er det dette dei har som mål?

Det er altså mye som er uklart. Men det er iallfall eit framskritt at dei har tatt turen. Om ikkje anna, gir det oss muligheit til å sortere litt mellom kven som sit og ikkje sit ved bordet, og dermed kanskje få litt oversikt over kva media snakkar om.

Det er altså snakk om forhandlingar mellom regimet og opposisjonen i Syria. Den eine sida er grei, Assad-regimet deltar med sine vanlige diplomatar. Det er på den andre sida vi treng litt rydding og katalogisering. Kven er det som med på denne sida?

Dét er altså ikkje heilt krystallklart, men litt meir ser vi nå. For det første må vi skille mellom dei som er invitert og stiller i Geneve, og dei som ikkje gjer det.

Er ikkje invitert
IS er naturligvis ikkje invitert, målet med freden er jo eigentlig å kunne lage ein samla front mot IS. Det er heller ikkje overraskande at Nusra-fronten, den syriske filialen til al-Qa'ida ikkje er med. Ingen har komme på tanken å invitere dei, sjøl om dei ofte samarbeider med grupper som nå er på besøk i Geneve. Men Nusra-fronten har også sjøl prinsippielt avvist tanken om forhandlingar og ser jo på alle dei involverte stormaktene som sin fiendar, så dei har skarpt kritisert dei gruppene som deltar.

På andre kanten deltar heller ikkje kurdarane i PYD. Det er jo dei som best har klart å kjempe mot IS, men ved fleire høve har det vore i samforstand med regimestyrkar. Det er likevel ikkje opprørarane, men Tyrkia som har satt foten ned og klart å forhindre at PYD skal delta i Geneve.

Inviterte
Dei som er invitert, kan vi rekne i to grupper, ei stor og vesentlig, ei mindre og kontroversiell.
Den store er ei usedvanlig heterogen samling av opposisjonelle og opprørsgrupper som Saudi-Arabia klarte å samle til ein konferanse i Riyad før jul. Dei oppretta der den "Høge Forhandlingskomiteen", High Negotiations Committee eller HCN. Det er denne som i hovudsak kjem til å føre ordet for opposisjonen i Geneve. HCN samlar litt over 100 grupper og personar frå heile spekteret av opposisjon, frå sivile pasifistar, nasseristar og kommunistar, over store delar av den Frie syriske hæren FSA, til salafistar og påståtte jihadistar som Ahrar al-Sham og Jaysh al-Islam

Dette har ikkje skjedd utan bruduljar. HCN oppnemnte Muhammad Alloush frå Jaysh al-Islam som leiar for delegasjonen. Russland og regimet protesterte mot dette sidan dei reknar denne gruppa, som er sterke i området rundt Damaskus, for Qaida-liknande terroristar, og hadde nylig drept broren Zahran Alloush, leiaren i Jaysh al-Islam, i eit bombeåtak.

Den største av opprørsgruppene er trulig Ahrar al-Sham og dei har vore sterkt tvilande til å delta, dei har fleire gonger meldt dei ikkje vil vere der. Det er tydelig spenningar i gruppa mellom meir forhandlingsvillige røyster og dei som vil satse på kamp, og det vart beskrive som eit kupp frå dei førstnemnde at Ahrar til sist skreiv under på å delta. Dei ser nå ut til å vere med fortsatt, men det skal openbart ikkje mye til før dei hoppar av. I alt har HCN sendt ein delegasjon på 34 medlemmer til Geneve, av desse kjem 11 frå opprørsgrupper, resten frå eksil-opposisjonen (Nasjonal-koalisjonen) og sivile grupper. Men det er klart at det er desse elleve som må overbevisas til å legge ned våpna om ei våpenkvile skal ha noen meining.

Grunnen til at dei deltar trass sin skepsis, er openbart at Saudi-Arabia har lagt sterkt press på dei til å vere med, enten av eiga overbevisning eller fordi USA legg stor vekt på denne prosessen. Alle desse, også Ahrar og Jaysh al-Islam, får støtte frå Saudi-Arabia og er derfor påvirkelige frå dei, men tar openbart ikkje ordre frå dei og kan berre pressas så langt.

Ein ting dei har måtte godta, er at også den sivile, eller "patriotiske" opposisjonen blir invitert, etter at Russland insisterte på det. Dette er grupper som er kritiske til Assad, men også til opprøret og som held til i Damaskus, i ein viss grad tolerert av regimet. Opprørsgruppene stilte lenge som krav at desse ikkje skulle bli invitert, "iallfall ikkje på denne sida av bordet", som dei sa, mens Russland forlangte at både dei og kurdarane skulle delta. Sidan kurdarane var blokkert av Tyrkia, godtok derfor vertskapet FN som kompromiss at den patriotiske opposisjonen skulle få komme. Så får vi sjå korleis HCN taklar det, når samtalane skal komme i gang. At HCN er nesten reint arabisk, med berre ein handfull medlemmer frå dei mange etniske og religiøse minoritetane i landet, kan også bli problematisk på sikt.

Tema
Inntil vidare er det altså ikkje forhandlingar, berre parallele samtalar med FNs utsending, svensken Steffen de Mistura. Målet er likevel å få til forhandlingar på to spor, først ei våpenkvile, og så samtalar om politiske løysingar for landet. Alle medlemmene i HCN, også salafistane, har skrive under på ei målsetting om eit pluralistisk og demokratisk Syria for alle religiøse og etniske grupper. Men det kan jo bety så mangt. Noen grupper har også rapportert at Kerry frå USA har lagt press på dei for å godta at Assad blir sittande under denne første fasen med våpenkvile, noe Kerry nektar for å ha sagt, men det setter jo forholdet mellom "kort sikt" og "lang sikt" på prøve.

Noen har også likna dette med metoden til Oslo-prosessen, at ein først løyser det presserande (våpenkvile), og så skyver grunnproblema framover til "tilliten er oppnådd". Det er jo ikkje noen god presedens, men det går an å argumentere for at delmålet å få slutt på kampane ville vere ei stor vinning i seg sjøl, sjøl om det ville føre til ei meir eller mindre permanent fastfrysing av dagens frontliner og eit varig disfunksjonelt lappeteppe av grupper som vaktar på kvarandre med argusauge og evig mistenksomheit. 

Sjøl om ein skulle oppnå dette, som altså vil vere den ultimate seieren for Geneve-konferansen, så gjenstår det da spørsmålet kva ein skulle gjere med dei som da blir ståande utanfor, Nusra og IS. Det er ingen som kan tvinge Nusras 10.000 soldatar til å akseptere ei Geneve-løysing, så dei vil fortsette kampen mot Assad, kanskje i allianse med IS, dersom IS viser seg fleksibel nok til å ta i mot dei. Det vil ikkje vere noen god ting. Men ein større fare er at dersom dei områda som nå er i opprør er eller blir misnøgd med resultatet, f.eks. fordi det ser ut som om Assad har vunne og opprøret er nedlagt, så vil IS / Nusra fortsatt vere der som ein magnet for å ta imot unge og frustrerte soldatar til å halde oppe kampen. Berre ei varig løysing som folk kan tru på, kan hindre det, og den ser altså knapt ut til å vere på trappene i Geneve.

Likevel, får dei til ei våpenkvile, blir det iallfall eit velkomment pusterom. Men forhandlingane i Geneve heng i så mange tynne trådar at ein kanskje ikkje skal satse for store pengesummar på at den kjem ut av startgropa, i det minste med heile det spekteret av deltakarar som er der i dag (i den grad dei har bestemt seg for at dei er der).

Ingen kommentarer: